ellom hvert kapittel stopper Luna opp, trekker inn lukten av de gamle sidene i boken, og kikker ut av vinduet. Ute er alt opplyst av den hvite snøen. Solen skinner og to dompaper hygger seg i fugleneket som pappa har satt opp. Luna lar øynene gli nedover Grantrebakkegata, og ser fru Mestretta utenfor hattemakeriet sitt, med en diger hatt full av bananer, klementiner og stjernefrukt på hodet. Luna smiler. Hun ser også folk gå ut og inn av kolonialen, med armene fulle av de siste ingrediensene til julemiddagen. Gaten er stille, og julefreden har lagt seg over det lille stedet. Og aller best av alt? Ingen faretruende skygger lurer mellom husene i den lille gaten. Det er selveste julaften. «Julaften», gjentar Luna for seg selv. «Det ble jul i år. Og det skal bli jul hvert eneste år fremover også. Heldigvis», smiler hun stolt. Om noen små timer kommer fru Selma og skomaker Juel, og skal feire jul sammen med Luna, mamma og pappa. Og Mogens, selvfølgelig. Luna fikk ikke pyntet juletreet med mamma og pappa i går kveld som de pleier. Men det gjør ikke noe. Luna reddet julen i stedet, og da må man ofre noe her og der. Og det er helt greit. «Luna, kom og hjelp meg er du snill!» roper mamma. Juletreet står klart og bare venter på å få pynt på seg. Mamma står på en vaklende gardintrapp for å sette på plass julestjernen i toppen av treet. «Kan du se om den står rett nå, vennen?» spør mamma når Luna kommer inn i stuen. «Den står helt perfekt, mamma», sier Luna og plukker opp en julekule for å henge den på treet.