un føler at øynene til alle de malte familiemedlemmene hennes følger henne med blikket når hun skynder seg forbi dem. Hun kjenner hvordan gåsehuden lugger i de små, fine hårene i nakken hennes. Mogens merker det visst han også, han klynker og kikker bedende opp på Luna når de krysser rommet. Det banker på døren på nytt, og Luna skynder seg videre ut i hallen og bort til den mørkeblå døren. Når hun åpner døren, er det ingen der. «Hva i ...?» undrer Luna og ser ned på Mogens. «Hva tror du, Mogens?» Mogens ser tilbake på henne med store, sørgelige øyne, og slikker seg rundt munnen. Luna klapper ham på hodet. «Det var vel bare noen av barna i gata som ringer på og stikker av», sukker hun. Det skjer ganske ofte at nysgjerrige nabobarn banker på og springer av gårde like etter. Det kommer kanskje ikke som en stor overraskelse at det eldgamle huset blir kalt for spøkelseshuset av de andre barna i gaten. Derfor er det stort sett ingen som tør å bli med Luna hjem. Ofte hører Luna de andre barna hvine av skrekkblandet fryd når de banker på den mørkeblå døren, og løper alt de kan vekk fra spøkelseshuset. Men nå hører hun ingenting. Hun skal til å lukke døren igjen, når hun ser en konvolutt ligge på trappen like utenfor døren. Hun plukker den opp og tar den med seg tilbake til yndlingsplassen i vinduskarmen i biblioteket. Hun unngår spisestuen denne gangen.