ogens følger henne hakk i hel, og legger seg ved føttene hennes når hun krabber opp i de myke, deilige putene i vinduskarmen.

«Hva var det som gikk av fru Selma?» tenker Luna høyt. Mogens brummer og legger seg enda bedre til rette med halen godt inn under de lange, rufsete bakbeina. Luna tar frem en notatbok og skriver følgende:

Hva var den mystiske skyggen jeg så?

Hvorfor ble fru Selma så merkelig da jeg spurte henne om det?

Hva skjuler fru Selma?

Akkurat da Luna har skrevet det siste spørsmålstegnet, banker det på døren. Mogens spretter opp og følger etter Luna når hun reiser seg for å åpne. Hun tar snarveien gjennom spisestuen for å åpne. Hun pleier å unngå dette rommet, for der inne henger alle de gamle familieportrettene. Ved enden av det store rommet henger maleriet av selveste Baron von Épicéa. Han ser litt lur ut der han henger på veggen, som familiens overhode. Rundt ham henger flere von Épicéa’er side om side, alle med den samme oppstoppernesen som kjennetegner familien. Leonore von Épicéa, med høyt hår og bred kjole, Gregoir von Épicéa, med fløyelsfrakk og kortbukser, Lumiere von Épicéa med skinnende øyne som matcher de skinnende edelstenene i håret hennes – én etter én fyller oppstoppernesene de lange veggene i den kalde spisestuen. Luna gnir seg på sin egen nese, den peker ikke like mye oppover som de andres.