aronen hadde visst holdt seg for det meste for seg selv og bøkene sine – han hadde en imponerende samling i biblioteket sitt – og delte lite med få. Derfor visste folk egentlig ikke så mye om ham, annet enn at han hadde bygget og bodd i det store herskapshuset på toppen av Grantrebakkegata, og at Grantrebakken var oppkalt etter ham.

Huset hadde en gang vært nokså fornemt, selv om Baronen var en beskjeden mann. Men etter hundrevis av år lignet det i dag mer på en knirkete og grå, gammel bestemor, enn herskapshuset til en Baron. Baronens datter hadde arvet huset da han døde. Og slik hadde huset gått i arv i generasjon etter generasjon, helt til det til slutt hadde endt opp som hjemmet til Luna og familien hennes. Luna er altså et tipperlig oldebarn av Baron von Épicéa.

Luna har akkurat vært hos fru Selma, når hun lukker igjen den blå inngangsdøren til huset sitt. Mogens kommer løpende mot henne i hallen, han syns det er litt skummelt å være alene hjemme i det store huset. Den pysete hunden med den formidable størrelsen, velter Luna over ende og overøser henne med hundekyss og kjærlighet, i det Luna tar av seg støvlene sine. Luna ler og karrer seg opp på beina igjen og går gjennom hallen og storstuen, forbi kjøkkenet og inn på biblioteket.