en mørkeblå tredøren knirker tungt når Luna åpner den. Det gjør den alltid, for den mørkeblå tredøren i huset til Luna og familien hennes, er nemlig fryktelig gammel og fryktelig tung. Huset til den lille familien ligger i enden av Grantrebakkegata, og er det eldste i gata. Som en grånet dronning hviler huset på en liten topp og holder et søvnig øye med de andre husene i gaten. Det var den stillferdige Baron von Épicéa som fikk huset bygget en gang for mange hundre år siden. Menneskene i den lille gaten vet ikke så mye om Baron von Épicéa. Det eneste de vet helt sikkert er at han hadde kommet til Grantrebakken sammen med sin datter, hele veien fra Frankrike en gang på 1400-tallet. Så hadde han bygget huset på toppen av gaten. Visst nok betyr det franske ordet ‘épicéa’ grantre, og slik fikk gaten navnet sitt etter Baronen. Noen mener at Baronen og datteren ikke kom alene, men var sammen med Baronens kone, Baronesse von Épicéa. Men ingen visste hvor hun hadde blitt av eller om de overhode var gift, eller om hun i det hele tatt hadde eksistert. Det gikk mange rykter om Baronen og hjemmet hans. Folk snakket om merkelige lyder de hadde hørt fra huset. Andre hvisket om mystiske ritualer de mente de hadde vært vitne til, de få som hadde hatt mot til å snike seg opp til huset for å smugkikke inn gjennom de høye og store vinduene. Men det var jo så lenge siden nå.

Det var bare prat og rykter.