un tar frem konvolutten, og gir det til fru Selma.

«Ytterst merkverdig», sier fru Selma, og gransker papiret hun holder i hendene. Når fru Selma leser det som står på kortet, snurper munnen hennes seg sammen og øynene hennes sperrer seg opp på vidt gap. «Men, mitt kjære barn, hvorfor i alle dager skulle jeg kjenne igjen skriften eller vite noe som helst om dette gåtefulle brevet? Det er helt sikkert bare noen barn som driver gjøn med deg. De vil vel ha oppmerksomheten til alle spøkelsene som de påstår at bor i huset ditt.» Hun fnyser når hun sier dette, for uoppdragne unger er noe av det verste fru Selma kan tenke seg. «Legg det vekk og ikke tenk mer på det. Hjelp meg heller med disse bøkene, de skal opp på hyllen der.» Fru Selma nikker med hodet bort på en haug med bøker som ligger på det massive skrivebordet hun bruker som disk, og peker med en smal og elegant finger bort på en bokhylle innerst i rommet. Luna legger brevet motvillig ned i sekken sin igjen. «Ja vel, fru Selma, jeg skal hjelpe deg. Men jeg tror du tar feil, jeg tror ikke det bare er tull. Noe sier meg at dette bare er begynnelsen på noe. Men jeg vet ikke hva ...» Fru Selma gløtter bort på Luna, og gir henne en bunke med bøker for å få henne på andre tanker enn brevet. - Er det ikke for tidlig å blande inn Luna allerede nå? tenker hun for seg selv.