una løper fra skolen og rett bort til antikvariatet til fru Selma. I skolesekken har hun den merkelige konvolutten med den mystiske beskjeden. Hun river opp døren så den lille bjellen hyler ut i rommet, uten noen som helst omtanke for de gamle, sovende bøkene innenfor. Det virker ikke som fru Selma skvetter i det hele tatt av at Luna stormer inn i butikken. Hun sitter like rolig som før og blar i en bok, og kikker opp på Luna. Luna puster og peser. «Ro deg ned, Luna,» sier hun, «og fortell meg hva som skjer? Brenner det noe sted?»

«Nei,» sier Luna og hiver etter pusten, «jeg har fått et brev, fru Selma, eller egentlig ikke et brev, mer en beskjed», hun prøver å få igjen pusten.

«Så hyggelig da. Hvem er det fra?»

«Det er det som er det rare,» svarer Luna, «jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvem det er fra. Og jeg skjønner ikke hva det egentlig står der. Altså, jeg klarer fint å lese det, men jeg skjønner ikke hva det betyr. Jeg hadde håpet at kanskje du kunne hjelpe meg med å tyde det. Kanskje du kjenner igjen håndskriften eller brevpapiret?»