et virker som jo mer hun hvisker til flammene, jo flere kommer. Men nå danser ikke gnistene oppover pipeløpet lenger, nei – de danser rett mot fru Selma. Hun strekker ut hånden sin, og gnistene forlater peis og pipe og danser ut i rommet, helt til de svever like over håndflaten til Fru Selma.

«Nå mine kjære små, fortell meg hva dere så

Vis meg flammeglød og flammegnist

Opp og ned og hist og pist

I denne natt

Så dere min måneskatt?»

Stemmen til fru Selma blir høyere og høyere, men fortsatt hviskende – nærmest hypnotiserende. De små gnistene som hviler i luften over hånden hennes, daler nå ned i hånden hennes, og setter seg ned. Hvis du ser nøye etter, myser mot gnistene, kan du se at det slettes ikke er gnister i det hele tatt – nei, det er bittesmå, lysende alver. Strålende alver med glitrende gullvinger og gyllent hår.

«Vi så henne i månenatt,

Vi så den ekte måneskatt

Hun er advart, vi fortalte henne

Om mørket som nekter lyset å brenne»