una trekker ullkåpen tettere rundt seg, og drar toppluen enda lengre ned over ørene sine når hun kommer ut. Store, myke snøfnugg faller så stille og så tett at fotsporene til Luna forsvinner lydløst nesten like fort som de dukker opp. Heldigvis er det kort vei bort til fru Selma, ellers ville sikkert hele Luna ha snødd bort før hun var fremme.

«Hei!» roper Luna i kor med den lille bjellen over døren til antikvariatet når hun nærmest velter inn med all snøen. Det er lunt og deilig der inne, det brenner liflig i peisen som det pleier å gjøre på denne kalde tiden, og fru Selma sorterer som vanlig bøker i bokhyllene. «Luna månelys!» smiler fru Selma, «Kom skynd deg inn i varmen, du ser jo ut som en levende snømann». Fru Selma hjelper henne av med den nedsnødde kåpen og rister bort mesteparten av all snøen. Luna får en kopp med eple og kanel-te –favoritten hennes. «Tusen takk» sier Luna, og krøller seg sammen i stolen foran peisen, og pakker de kalde hendene sine godt rundt den varme tekoppen. «Du, fru Selma?» sier Luna forsiktig. Hun har en fornemmelse av at fru Selma helst ikke vil svare på spørsmålet hennes. Men hun biter det i seg, og spør likevel. Hvis man vil ha svar på noe, må man spørre. Det sier alltid mamma. «Ja, Luna?» Fru Selma har visst en viss anelse om hva som kommer, for hun sleper ordene ut av munnen sin, som om noen har satt henne på sakte film. «Jo, eh, atte ... du? Jeg har tenkt litt på det vi snakket om i går.