ra vinduskarmen sin i biblioteket, hører Luna at mamma ler av et radioprogram om juletiden. Julestriden, heter det visst. Pappa sitter ved det store flygelet i storstuen, og spiller en melodi Luna har hørt tusen ganger før. Det er et klassisk musikkstykke som Luna aldri husker hva heter, men som hun liker veldig godt. Lydene av pappas pianospill og mammas radiostemmer, blander seg med duften av nytrukken kaffe. Mogens er altfor stor til å ligge i vinduskarmen sammen med Luna, så han må nøye seg med gulvet like nedenfor føttene hennes. Men der ligger han godt nok. Det er en typisk lørdag formiddag hjemme hos Luna. Vanligvis tenker Luna at sånne lørdager er det beste i verden. Men det eneste hun tenker på nå, er legenden i boken til fru Selma. Hun har fortsatt en sterk følelse av at fru Selma egentlig ville si noe veldig viktig til henne i går, og Luna er helt sikker på at det ikke er veldig viktig for henne å vite at det bare er en legende, fransk eller ei. Så hva var det fru Selma egentlig hadde villet fortelle henne? «Jeg må gå bort og spørre henne med én gang», sier Luna. Mogens gjesper høyt og legger seg i en ny stilling, som for å si til Luna: «Bare gå, du, jeg blir her. Ikke snakk om at jeg går ut i dette snøværet.» Luna rufser ham på magen, og gir ham et kjempekyss på kjempehodet hans, før hun går ut. «Jeg går til fru Selma!» roper hun til mamma og pappa på vei ut av døren. «Helt fint, gå forsiktig da, lille Luna», svarer mamma og pappa i kor.