Den koselige, ikke gamle og teite, skomakeren hadde kommet for å hilse på fru Selma. Han ville spørre henne om hun hadde sett noen av alvene hans rundt omkring. Fru Selma satte omtrent teen i halsen, men etter at hun fikk summet seg litt, hikstet hun frem et «nei, beklageligvis ikke, de har vel ikke for vane å reke gatelangs i Grantrebakkegata». Så gikk skomaker Juel og lette videre – som den mest naturlige ting i verden å lete etter.

- Om skomakeren er noe, så er det nok heller litt forvirret og rar, tenker Luna og fniser litt for seg selv. Mogens brummer litt foran ilden i peisen, men har ikke noe mer å si om saken. Rett skal være rett. Poff! smeller det fra peisen.

«Jeg skal gå tilbake til fru Selma i morgen.» Luna er så nysgjerrige at hun nesten ikke holder ut helt til neste dag med å få høre om det store ansvaret fra Selma hadde snakket om. Merkelig ordvalg, forresten, syns hun. Jeg er ti år, liksom – hvor mye ansvar kan det egentlig være snakk om?!