9. desember

enne ettermiddagen sitter fru Selma og Luna sammen foran den lille peisen i det støvete antikvariatet. Mellom seg har de boken, boken med legenden om de gyllende alvene. Det er stille i rommet. Mer stille enn det pleier å være. Kun den sedvanlige knitringen fra ildstedet høres innimellom, men selv denne lyden høres ut til å være dempet, som for ikke å forstyrre Luna og fru Selma. En slags høytidelig stemning har tatt plass i gamle antikvariatet.

Så, helt ut av ingenting, bestemmer den gamle bestefarsklokken seg for å slå. Den pruster seg opp, samler alle krefter og slår tjuefire slag. Har du noen gang hørt en klokke slå tjuefire slag? Nei, tenkte meg det. Men det gjør altså bestefarsklokken til fru Selma i dag, den niende desember. For hvert slag som drønner gjennom antikvariatet, er det som om den understreker hvert ord av det fru Selma nettopp har fortalt Luna. Hvert slag forsegler hvert ord, og Luna innser at hele verden er blitt snudd på hodet, samtidig som den aldri har gitt henne mer mening enn nå. Så makeløst, så mystisk! Så spennende. Og ganske riktig, for et stort ansvar. Selveste julen – JULEN – henger i en tynn tråd, hvis ikke Luna gjør noe. Og det nå.