Nå hadde den temperamentsfulle Tina rukket å skake opp hele huset. Den ærverdige hush-oldersken, tykke og godmodige Olimpiada Savtsjina, sa at herren i huset ganske riktig hadde beordret henne å sørge for en selskapspianist dersom det ikke ble annen musikk, hvilket hun straks hadde sagt til kammertjener Luka. Luka i sin tur rettferdiggjorde seg med at hans

oppgave var å holde seg i nærheten av Arkadij Nikolajevitsj og ikke å fly byen rundt etter

klaverklimprere. Fra fruens værelser og ut til oppstyret kom stuepiken Dunja løpende. Hun var kvikk og smidig som en apekatt, kokett og pratsom, og regnet det som sin plikt straks å blande seg inn i enhver ubehagelig hendelse.

Selv om ingen hadde spurt henne, henvendte hun seg til hver især og forsikret heftig at måtte gud ramme henne på dette sted dersom hun hadde hørt så mye som et knyst om selskapspia-nisten. Det er uvisst hvordan dette virvaret ville endt om det ikke hadde vært for den trinne, blide blondinen Tatjana Arkadjevna, elsket av hele tjenerstaben for sin jevne karakter og

forunderlige evne til å glatte ut indre splid.

«På denne måten kan vi enkelt og greit holde på til i morgen, » sa hun med sin rolige, lett

lattermilde stemme, ikke ulik Arkadij Nikolajevitsj. «Uansett hva som har skjedd, Dunja drar med det samme for å finne en selskapspianist.

Mens du kler på deg, Dunja, skriver jeg ned adresser fra avisen. Prøv å finne en i nærheten, så vi ikke må utsette julefesten, for gjestene kommer jo hvert øyeblikk. Penger til kusk får du hos Olimpiada Savtsjina.»

Hun hadde knapt rukket å uttale ordene før det ringte høylytt på dørklokken. Lynsnart løp Tina for å møte flokken med barn som kom smilende med frostroser i kinnene, overdrysset med snø og omhyllet av vinterluft, sterk og frisk som lukten av ferske epler. Det viste seg at to store familier, Likovyj og Maslovskij, tilfeldigvis hadde kollidert idet de kjørte opp til

porten samtidig. Entreen ble umiddelbart fylt av stemmer, latter, stamping med føtter og

høylytte kyss.

Så ringte det på gang på gang, i ett kjør. Det kom stadig nye gjester. Frøknene Rudnev rakk knapt å ta seg av dem. De voksne ble bedt inn i stuen, mens de små ble lokket inn på barner-ommet og i spisestuen for der på forrædersk vis å bli stengt inne. I salen var lysene ennå ikke tent. Den enorme granen sto midt på gulvet, i halvmørket avtegnet den seg som en eventyrlig