«Nei, hvorfor leke?» innvendte Arkadij Nikolajevitsj. «Kjøp et fint sigaretui! Gutten vil bli smi-gret over en slik voksen gave. Lukutin har veldig fine sigaretuier for tiden. Ja, og slik hinter dere forresten også til Kolja om at han ikke behøver være flau over å røyke i mitt nærvær. Nylig, da jeg kom inn i stuen, gjemte han papirosen i ermet …»

Arkadij Nikolajevitsj ville at julefestene skulle være storslagne, og inviterte alltid Rjabovs

orkester. Men i år hadde det skjedd en hel rekke skjebnesvangre misforståelser. Av en eller an-nen grunn ble Rjabov spurt veldig sent, og orkesteret hans, som ble delt i tre på festdager, var allerede hyret bort. Maestroen, hvis vennskap med Rudenev-familien strakk seg langt tilbake, lovet likevel å ordne det på et eller annet vis, idet han håpet at en annen familie ville

flytte julefesten til en annen dag, men av ukjent grunn drøyde han med svaret, og da man en-delig begynte å lete etter andre, så var det ikke et eneste orkester å oppdrive i hele Moskva. Arkadij Nikolajevitsj ble sint og beordret å finne en god selskapspianist, men hvem han hadde beordret, husket han ikke engang selv. Denne «noen» hadde sannsynligvis lempet oppdraget over på en annen, og denne andre på en tredje, og da var tanken bak som vanlig gått tapt på veien slik at denne tredje i all forvirringen hadde glemt det hele …