og rundhåndet velynder av ballettkunsten, hadde til tross for sine noen-og-femti år ennå ikke mistet sitt ry som damenes venn, beundrer og erobrer. Fremdeles kunne han gå for å være vakker når han ti minutter etter at forestillingen hadde begynt kom inn i tilskuersalen i Bols-joj-teatret og tiltrakk seg alles oppmerksomhet: elegant og selvsikker, med et edelt, sølvstenket hode plassert på toppen av en høyreist torso.

Arkadij Nikolajevitsj viste seg sjelden hjemme siden han spiste lunsj fast i Den engelske klubb og om kveldene dro samme sted for å spille kort dersom det ikke var noen interessant ballett- forestilling i teatret. Det eneste han foretok seg i egenskap av å være husets overhode, var å pantsette eller gjenpantsette snart den ene, snart den andre eiendommen, uten å skjenke frem-tiden en tanke, med sorgløsheten til en «grand senor» som skjebnen har skjemt bort.

Vant som han var med å ferdes i store selskaper fra morgen til kveld likte han at det også hjemme var ståkete og livlig. Fra tid til annen kunne han overraske sine ungdommer med uventede fornøyelser og selv bli med. Dette skjedde som oftest dagen etter en større gevinst i klubben.

«Unge republikanere!» sa han idet han kom inn i stuen og strålte med sitt friske utseende og sjarmerende smil. «Dere sovner jo snart av de alvorlige samtalene deres. Hvem blir med meg ut av byen? En fantastisk tur: sol, snø og frost. De som lider av tannpine eller Weltschmerz,

bes bli hjemme under oppsyn av vår aktverdige Olympiada Savtsjina.

Man ba Jetsjkin kjøre frem troikaene, travet hals over hodet forbi Tverskaja Zastava-plassen, spiste på Mavritanija eller på Strelna, og kom tilbake sent på kveld, til Irina Aleksejevnas store misnøye, for hun så med avsky på disse smakløse eskapadene. Men ungdommen moret seg sjelden mer enn nettopp under disse eskapadene anført av Arkadij Nikolajevitsj.

Trofast engasjement viste Arkadij Nikolajevitsj også for julefesten. Denne barnas store fest ga ham av en eller annen grunn en egenartet, naiv tilfredsstillelse. Ingen andre i familien var flinkere enn ham til å tenke ut gaver som falt i smak, og derfor benyttet de eldste barna seg gjerne av hans oppfinnsomhet i vanskelige tilfeller.

«Pappa. Hva kan vi gi til Kolja Radomskij?» kunne døtrene spørre Arkadij Nikolajevitsj. «Han er blitt så voksen, går siste klasse på gymnasiet … vi kan jo ikke gi ham en leke …»