men til et eneste bråkete og kaotisk jag. Når noen var ferdige med å spise lunsj, var det andre som akkurat begynte å drikke morgente, mens en tredje gruppe forsvant for resten av dagen ut på skøytebanen ved dyrehagen og tok med seg et fjell av smørbrød. Det ble aldri ryddet av bordet, og buffeten sto åpen fra morgen til kveld. Likevel hendte det at ungdommene, skrubb-sultne på fullstendig uhørte tider etter å ha stått på skøyter eller etter å ha vært og sett et lyst-spill, sendte en deputasjon til Akinfitsj på kjøkkenet for å be ham lage «noe godt». Akinfitsj, en gammel drukkenbolt, men sann kjenner av sitt håndverk, gikk som regel først ikke med på det og knurret og brummet til deputasjonen. Da ble smigeren skrudd på: at det knapt fantes gode kokker i Moskva lenger, at det var bare de gamle som hadde bevart en ukrenkelig aktelse for den hellige kulinariske kunsten, og så videre. Det endte med at en sår Akinfitsj ga etter og, mens han kjente mot tommelen om kniven var skarp, sa med påtatt strenghet: «Greit, greit … så skal vi få den til å synge … Hvor mange er det av dere, da, kråkeunger?»

Irina Aleksejevna Rudneva – vertinnen i huset – gikk nesten aldri ut av sine rom, bortsett fra ved særlig høytidelige offisielle anledninger. Hun var født hertuginne Oznobisjnja, siste skudd på en fornem og rik slekt, og hadde bestemt en gang for alle at mannens og barnas selskap var i overkant «mesquine» og «brutale», og derfor ignorerte hun dem med en likegyldig mine, mens hun underholdt seg med å avlegge visitt til biskoper og pleie bekjentskap med dem som var som henne selv: forsteinet avkom av slekter med røtter i den grå oldtid. Forresten var hun ikke gått helt trett av sin mann, og fremdeles, i all hemmelighet, gnog sjalusien i henne. Det hadde den trolig grunn til å gjøre, for Arkadij Nikolajevitsj, en gourmet kjent over hele Moskva, spiller