etter Lidija, men hun var ikke lenger i salen.
«De spiller fantastisk, lille due. Det var en stor glede å høre på,» smilte Arkadij Nikolajevitsj vennlig idet han gikk bort til musikanten og rakte ham hånden. «Men jeg er redd jeg ikke vet … hvordan jeg skal titulere Dem?»
«Azagarov, Jurij Azagarov.»
«Jeg er redd, kjære Jurutsjka, det kan bli for mye for Dem å spille hele kvelden? Ikke vær redd for å si ifra om De blir trett. Jeg er sikker på at vi finner noen her som kan klimpre litt på
pianoet. Vel vel. Nå kunne De kanskje spille en marsj for oss, noe med mer bravour?»
Til de mektige tonene av marsjen fra Faust ble lysene på juletreet hastig tent. Deretter slo Ark-adij Nikolajevitsj egenhendig opp døren til spisestuen på vidt gap, der barneflokken, overvel-det av det plutselig sterke lyset og musikken som strømmet inn til dem, liksom stivnet i de snodigste positurer av naiv forundring. Til å begynne med sjenert kom de én etter én inn i salen, med andektig nysgjerrighet gikk de rundt treet mens de vendte de søte fjesene sine opp mot toppen. Men etter noen minutter da gavene var delt ut, ble salen fylt av et spetakkel man knapt kunne forestille seg, hyl og lykkelig klingende barnelatter. Det var som om barna var blitt beruset av skinnet fra juletrelysene, av kvaelukten, av den høye musikken og de storslåtte gavene. De eldre greide på ingen måte å samle dem til å danse rundt treet og synge, for snart den ene, snart den andre rev seg løs fra ringen og løp bort til lekene som de hadde gitt til en eller annen for midlertidig oppbevaring.
Tina besluttet etter farens oppmerksomhet overfor Azagarov at hun ville ta gutten helt og fullt under sine vinger, og løp bort til ham med sitt vennligste smil.
«Vær så snill, spill en polka for oss.»
Azagarov spilte opp, og foran øynene hans svingte hvite, blå og rosa kjoler seg rundt, korte skjørt under hvilke man fikk små glimt av hvite blondemamelukker og lyse og mørke hoder med papirhatter på. Mens han spilte, lyttet han automatisk til den rytmiske skrapingen av mange føtter til takten av spillet, da plutselig en uvanlig uro løp gjennom salen og fikk ham til å snu hodet mot inngangsdøren. Uten å slutte å spille så han hvordan en eldre herre kom inn i salen, og som ved et trylleslag ble alle de tilstedeværendes blikk trukket mot ham. Den ankomne var litt over middels høy og forholdsvis bredbygget, men ikke tykk. Han førte seg med en uan-