Tinas uventede tilsynekomst med den sjenerte, smilende realskoleeleven på slep forårsaket allmenn forvirring. Den ene etter den andre av de voksne gikk over i salen der Tina hadde satt gutten på pianokrakken og allerede rukket å tenne lysene på det storslagne Schröder-pianoet.

Realskoleeleven tok på måfå opp et av de tykke innbundne noteheftene og åpnet det. Etter å ha snudd seg mot døren der Lidija i sin hvite silkekjole sto i skarp kontrast mot den mørke dagligstuen, spurte han:

«Behager det Dem om jeg spiller Ungarsk rapsodi nr. 2 av Liszt?»

Lidija stakk overlegent underleppen frem og svarte ikke. Gutten la forsiktig fingrene på

tangentene, lukket øynene et øyeblikk, og under fingrene hans strømmet de høytidelige,

majestetiske akkordene fra rapsodiens begynnelse frem. Det var underlig å se og høre hvordan dette lille mennesket hvis hode knapt kunne skimtes bak notestativet, trakk slike mektige, djerve, smektende toner ut av instrumentet. Også ansiktet hans liksom forvandlet seg med det samme, det lyste opp og ble nesten vakkert; de bleke leppene åpnet seg lett, og øynene ble enda større og dype, fuktige og glitrende.

Salen fyltes litt etter litt med tilhørere. Selv Arkadij Nikolajevitsj, musikkelsker og musikkjen-ner, kom ut av arbeidsværelset sitt. Han gikk bort til Tanja og spurte henne lavt i øret:

«Hvor fikk dere tak i den guttungen?»

«Det er selskapspianisten, pappa,» svarte Tatjana Arkadjevna lavt. «Han spiller utmerket, ikke sant?»

«Selskapspianist? Så liten? Virkelig?» undret Rudnev seg. «En mester!

Det er nesten en skam å be ham spille til dans.»

Da Tanja fortalte faren om scenen som hadde utspilt seg i gangen, ristet Arkadij Nikolajevitsj på hodet.

«Ser man det. Vel, hva skal man si, det er ikke pent å såre smågutter. La ham spille, og så finner vi på noe.»

Da realskoleeleven avsluttet rapsodien, var Arkadij Nikolajevitsj den første til å klappe. De andre begynte også å applaudere. Gutten reiste seg fra den høye krakken. Rød og opprømt så han