Tanja så spørrende på sin storesøster, og Lidija Arkadjevna som utmerket seg med sin under-lige hjerteløshet overfor alt som var jaget, underlegent og ydmyket, spurte med sin sedvanlige nedlatende mine:

«Kan De, unge mann, spille quadrille?»

«Det kan jeg, frøken.»

«Og vals, da?»

«Ja, frøken.»

«Da kan De kanskje også polka?»

Gutten rødmet plutselig voldsomt, men svarte behersket: «Ja, også polka.»

«Men lancette, da?» fortsatte Lidija å erte ham.

«Laissez done, Lidie, vous êtes impossible,» bemerket Tatjana Arkadjevna strengt.

De store øynene til gutten gnistret brått til i raseri og forakt. Selv den anspente keitetheten i hans positur forsvant.

«Om det skulle behage Dem, mademoiselle,» han snudde seg brått mot Lidija, «så kan jeg

foruten quadriller og polkaer også spille alle Beethovens sonater, Chopins valser og Liszts

rapsodier.»

«Det kan jeg forestille meg!»

Tilgjort, som en skuespiller på scenen, lot Lidija replikken falle, i ulage av guttens stolte svar. Gutten flyttet blikket over på Tanja, i hvem han instinktivt så en som ville ta ham i forsvar, og de enorme øynene fikk et bønnfallende uttrykk.

«Vær så snill, jeg ber Dem … la meg spille et eller annet.»

Den fintfølende Tanja forsto hvor hardt Lidija hadde rammet guttens stolthet, og hun syntes synd på ham. Tina hoppet opp og ned på stedet og klappet i hendene av glede over at den ufyselige hovenbleien Lidija nå skulle få seg en smekk.

«Så klart, Tanja, så klart du må la ham spille!» ba Tina søsteren, og plutselig, med sin sed-vanlige impulsivitet, tok hun den lille pianisten i hånden og dro ham inn i salen mens hun gjentok: «Sånn ja! De skal spille, så kan hun sitte der med lang nese. Det går så bra, så.»