henne strevet en liten skikkelse med å vikle seg ut av flikene på basjlikluen som omsluttet

hodet hans.

«Bare ikke skjell meg ut, frøken, hvisket Dunja inn i øret til Tatjana Arkadjevna.» «Måtte Gud straffe meg, fem steder var jeg, og ingen selskapspianist å oppdrive. Så fant jeg denne pjokken, og ikke vet jeg om han duger.

Måtte Gud drepe meg, men han var den eneste som var igjen. Gutten sverger på at han har spilt i selskaper og i bryllup, og hva vet vel jeg … »

I mellomtiden hadde den lille skikkelsen befridd seg fra basjlikluen og frakken. Han viste seg å være en blek, svært mager guttunge i velbrukt realskoleuniform. Han forsto at det var ham man snakket om, og ble stående i kroken i en keitet, avventende positur, siden han ikke helt våget seg nærmere.

Den observante Tanja som hadde kastet noen blikk på ham i smug, hadde straks skjønt at denne gutten var sjenert, fattig og stolt. Ansiktet var ikke vakkert, men uttrykksfullt og med fine trekk; den litt naive fremtoningen skyldtes mørke hårlokker som sto ut som fuglereir på begge sider av den høye pannen, men de store grå øynene – altfor store til et slikt magert barneansikt – betraktet dem klokt, fast og alvorlig på en ikke barnlig måte. Etter førsteinn-

trykket å dømme kunne ikke gutten være mer enn elleve–tolv år.

Tatjana gikk noen skritt mot ham, og like forlegen som ham spurte hun nølende:

«De sier at De allerede har … spilt under selskaper?»

«Ja … det har jeg,» svarte han med en stemme som var litt hes av kulde og sjenanse. «De synes kanskje jeg ser liten ut …»

«Nei da, absolutt ikke … De må være noe slikt som tretten?»

«Jeg er fjorten, frøken.»

«Det spiller selvsagt ingen rolle. Jeg er bare redd at det kan bli tungt om De ikke er vant med det.»

Gutten kremtet.

«Å nei, ikke bekymre Dem … Jeg er vant med dette. Det har hendt at jeg har spilt hele kvelder, nesten uten pause.»