det et tykt lag av hvitt rim som gjorde rutene aldeles ugjennomsiktige. Julaften ble det igjen værforandring. Det tødde og dryppet allesteds fra. Man var nesten nødt til å gå med paraply, enskjønt det ikke regnet. Nede på kaien var alle pakkhusvinduene atter blitt isfrie, og føret var verre enn noensinne.

Om ettermiddagen ved totiden kom konstabelen derned. Han hadde hatt orlov de siste par netter på grunn av en forkjølelsesfeber som legen hadde gitt ham attest for. Nå skulle han ut og snakke med en fyr på et av dampskipene.

Hans vei falt forbi huset. Enskjønt det allerede var begynt å skumre, så han det likevel på flere skritts avstand, det som fikk ham til å stanse og bli så underlig ille ved. Der satt hun i nøyaktig den samme stillingen som hin natt for to dager siden. Det selvsamme stykke profil på ruten. Han anstilte egentlig ikke noen refleksjon over dette, bare følte seg grepet av gru over dette forstenede selvsamme.

Det gikk en uvilkårlig gysen igjennom ham. Skulle der være hendt noe?

Han skyndte seg bort til døren; den var stengt. Så slo han i stykker en rute, fikk fatt på en jern-stang som han strakte inn gjennom åpningen, og hektet med den kroken av krampen. Trådte så inn, sakte og forsiktig.

De var stendøde begge to. Barnet lå opp til moren og holdt ennå i døden brystet i munnen. Nedover barnets kinn var det fra brystvorten silt noen dråper blod som lå størknet på haken. Hun var forferdelig uttært, men på ansiktet lå det som et stille smil.

«Stakkars jente, for en jul hun fikk,» mumlet konstabelen mens han visket seg i øyet.

«Men kanskje det er best som det er for dem, begge to. Vårherre han har nå vel en mening med det.»

Han gikk ut igjen, trakk døren til og gjorde kroken fast. Skyndte seg så på stasjonen for å mel-de tildragelsen.

Den første arbeidsdagen etter julehelgen lot havnevesenet det gamle ferjemannshuset rive ned og transportere bort. Det skulle ikke stå der og være tilholdssted for alskens løsgjengere.