på stiftelsen, hu er så snill, madam Olsen, og jæ var i tjenesten, like tedess jæ gikk på stiftelsen og la meg, for hu er alene, madam Olsen, og hu sa hu sku beholle meg tedess jæ inte ku’ orke mere. Men så kom dette på at madam Olsen sku’ reise, for hu er jordemor, madam Olsen, og så ble hu syk liggenes der oppe på landet, og nå sier dem hu kommer inte før til jula.»
«Men gudbevare meg vel, å gå slik og slepe omkring med ungen mens du venter på madam-men. Kan det være mening i slikt noe?» Konstabelen rystet på hodet.
«Jæ har ingenstans å være,» sutret hun. «Nå siden far min døde, er det ingen til å ta meg i
forsvar når stemora mi kaster meg ut.»
«Men barnefaren da?»
«Han, da,» sa hun og gjorde et lite kast med nakken. «Der er nok inte nå’en skikk å få på ham lell.»
«Men du vet da vel det at du kan få’an dømt til å betale for barnet.»
«Ja, dem sier så,» svarte hun. «Men hosdan ska en bære seg ad når han inte finns?»
«Oppgi du bare navnet hans til meg, du,» mente konstabelen, «så skal han nok bli fremskaffet.»
«Ja, den som visste det,» sa hun stillferdig.
«Hå for nå’e! Kjenner du inte navnet på ditt eget barns far?»
Karen stakk fingeren i munnen og suget på den. Hodet gled forover. Det kom et hjelpeløst, fjollet smil på ansiktet. «N-e-i,» hvisket hun med en langtrukken betoning på hver bokstav og uten å ta fingeren bort.
«Nå har jeg allrig i mine dager hørt så galt,» satte konstabelen i. «I Jessu navn, da, hosdan gikk det til at du kom isammens med ham?»
«Jæ traff ham på gaten om kvællene når det var mørkt,» sa hun, «men det varte inte lenge før han ble borte, og siden har jæ aldri sett ham.»
«Har du inte spurt deg for, da?»
«Det har jæ nok alties, men det er ingen som vet hvor han er av blet. Han har tatt seg en plass på landet, ventelig, for han hadde enten med hester eller kjør å gjøre, det ku jæ kjenne på lokta som følgte ham.»
«Gud bevare meg vel for et slags stell,» mumlet konstabelen. «Du må gå og melde deg til fattig-
vesenet,» sa han høyere, «så det kan bli en greie på dettene herre.»
«Nei, det gjør jæ inte,» svarte hun stedig.
«Det er da vel bedre å komme på Mangelsgården og få mat og husly, fremfor det du går på