Hun gled stille ned på benken.

«Nådda,» sa konstabelen oppmuntrende og satte seg på den motsatte tverrbenken.

«Å herregud. Herr polleti – la meg få være her,» lespet hun gjennom gråten. «Jæ ska inte gjøre ugagn, inte det verdige grann – holle rent etter meg – Dere ser selv – her er ingen urens-lighet – det der er brødskorper.» Hun pekte på et filleknytte nede på gulvet. «Jæ går og ber om dagene. – I flasken er der en skvett vann. La meg få være her om nettene, tedess jæ får plassa mi tilbake – bare madammen kommer» – hun holdt inne og snøt seg i fingrene og tørket det av på skjørtet.

«Madammen, hvem er nå det, da?» spurte konstabelen.

«Det var henne jæ tjente hos. Jæ hadde slik pen kondisjon med fire kroner månen og frukost, men så kom jæ i uløkka, og så måtte jæ jo vekk, forstås. Madam Olsen gikk sjøl og fikk meg