Dem, eller Dem ska få ann’t å vite. Vil Dem …»
Han kom ikke lenger, for i det samme gikk døren opp, og i neste nu lutet han seg gjennom
åpningen inn i det lave rommet, hvor han akkurat kunne stå oppreist.
«Er Dem galen! Inte lukke opp for politiet! Hva tenker Dem på?»
«Om forladelse, herr polletie, jæ lukker jo opp, ser dere.»
«Det var nok også beste rå’en,» brummet han.
«Hva er du for en, og hvem har gitt deg lov til at ta lossement her?»
«Det er bare meg, Karen,» hvisket hun. «Jeg sitter her med ungen min.» Politikonstabelen tok den talende nærmere i øyesyn. Det var et tynt, lite fruentimmer med et smalt, blekt ansikt og et dypt kjertelarr på det ene kinnet, rett opp og ned som en stake, og øyensynlig neppe ganske voksen.
Hun var iført et lysebrunt overstykke, en slags kofte eller jakke med snitt som røpet at den hadde kjent bedre dager, og et mørkere kjoleskjørt som hang i laser og nådde henne til
anklene. Føttene stakk i et par hullete soldaterstøvler med åpninger foran uten snørebånd.
I den ene armen holdt hun en bylt filler på tvers over livet. Ut av byltens øverste ende stakk noe hvitt. Det var et barnehode som diet det magre brystet hennes. Om hodet hadde hun en tjafs av et tørkle som var knyttet under haken, bak i nakken stakk hårflisene frem. Hun rystet av kulde fra øverst til nederst, og når hun flyttet seg, klisset og knirket det i støvlene, som om hun sto og stampet i en grøtaktig substans.
«Jæ trudde inte det ku sjenere nå’en,» ble hun ved i en pipende tone – «det står jo her, dette kotte’.»
Politikonstabelen fikk en beklemmende fornemmelse. I første øyeblikk hadde han tenkt å drive henne ut med fyndige ord og la henne slippe med en advarsel. Men da han så på dette elendige barnet som sto der med det lille krypet i armen og trykket seg opp ad benken og ikke torde sette seg av frykt og ydmykhet, gikk det et slags rørelse igjennom ham.
«Men i Jessu navn, da, – hva bestiller du her, pika mi?»
Hun oppfanget den mildere klangen i stemmen hans. Angsten fortok seg, og hun begynte å gråte.
Konstabelen trakk døren til og lukket den.
«Sett deg ned litt,» sa han – «ungen er saktens tung å stå og holde på.»