KARENS JUL

Amalie Skram

PÅ EN AV DAMPSKIPSKAIENE i Kristiania lå det for en del år siden et gråmalt trehus med flatt tak, uten skorstein, omtrent fire alen langt og litt kortere på den andre siden. I begge tverrveggene var det et lite vindu, det ene like overfor det andre. Døren vendte mot sjøsiden og kunne lukkes både innvendig og utvendig med jernkroker som ble hektet fast i kramper av samme metall.

Hytten var opprinnelig blitt oppført til ferjemennene, for at de skulle ha tak over hodet i reg-nvær og i vinterkulden når de satt og drev og ventet på at noen skulle komme og forlange båt. Senere, da smådamperne mer og mer slukte trafikken, hadde ferjemennene trukket annetsteds hen. Så ble huset kun benyttet leilighetsvis av hvem det kunne falle seg. De siste som hadde gjort bruk av det, var noen steinarbeidere, når de holdt sine måltider to om gangen da de en sommer reparerte på kaistykket i nærheten.

Siden var der ingen som tok notis av den gamle, lille rønnen. Den ble stående hvor den sto, fordi havnevesenet ikke fikk det innfall å ta den bort, og fordi ingen inngikk med klage over at den sto i veien for noen eller noe.

Så var det en vinternatt i desember måned hen under jul. Det drev så smått med snø, men den smeltet mens den falt, og gjorde den klebrige møljen på kaiens brosteiner alt våtere og fetere. På gasslyktene og dampkranene lå snøen som et grålighvitt, fintfrynset overtrekk, og kom man tett ned til skipene, kunne man skimte gjennom mørket at den hang i riggen, som gelander mellom mastene. I den mørkegrå, disige luften fikk gassflammene i lyktene en skitten, brann-gul glans, mens skipslanternene lyste med et grumset, rødt skinn. Av og til skar den knallende lyden fra skipsklokkene med et brutalt gnelder gjennom den fuktige atmosfæren, når vakten om bord slo glass til avløsning.

Politikonstabelen som patruljerte på kaien, stanset ved gasslykten utenfor det forhenværende ferjemannshuset. Han trakk sitt ur frem for å se hvor langt natten var lidd, men idet han holdt det opp mot lyset, hørte han noe som lignet barnegråt. Han lot hånden synke, så seg om og lyttet. Nei, det var ikke så. Opp igjen med uret. Lyden var der atter, denne gang blandet med en sakte tyssen. Igjen lot han hånden synke, og igjen ble det stille. Hva djevelen var dette for