fremved hestebenene.

«Å din rakkar,» ropte mannen, han skjønte hvem som hadde vært på ferde.

«Å din stakkar,» sa det borti kroken, og han fikk se øynene og værhårene på en nisse som satt og lo.

Julsrudnissen fikk tak i hestestriglen og hev den innover; med det samme sprakk stallruten,

og borte var det alt i hop. Men den dag måtte Julsruden kjøre til kirken i hverdagsbrok.

Da han kom hjem om kvelden, var det alt blitt skymt, og da han kom bort til stallen med

hesten sin, satt der noe grått fremved stalldøren.

Julsruden tenkte det kunne være han Pasop, finnehunden hans, og så sa han:

«Ja, er det du da, bisken!» Og så knepset han med fingeren og gjorde seg så inderlig blid

i røsten.

«Ja, er det du da, nidsken!» freste det til, og borte var det.