Da det hadde lysnet av dag, sprang

Magnhild ned til fjæren for å se etter båten. Den verste stormen hadde gitt seg; men havet gikk hvitt, og skumsprøyten sto høyt om stenene i fjæren.

Hun stanset innved båtsiden og stirret på noe stort, bustet og mørkt som fulgte dragsuget. Der ble det møtt av brytende båer og slynget høyt opp i fjæren. Var det ikke et grantre? Slik et de hadde hatt på ungdomsforeningen i fjor!

Hun styrtet nedover den våte fjæren, fikk tak i en av grenene og halte og slet alt det hun orket, for å få treet flofritt.

Mor ropte ned til henne og spurte hva hun balte med.

Og tvers igjennom stormen skrek hun tilbake: «Skynd deg, mor, og kom hit og se! Vårherre har latt havet komme med juletre til meg.»