Magnhild tasset tilbake til bordet og ga seg til å sanke stasen sammen og legge den tilbake i esken. Hun klemte munnen tett sammen og stred for ikke å gråte, så lei var hun. Jul uten

juletre, det ble likesom ikke jul, det.

Ut på kvelden røk det opp til et forferdelig uvær, så hele huset skaket og skalv. Magnhild måtte bli med mor ut og se at båten var fors-varlig bundet og hver dør lukket og stengt med lås og slå. Det siste de gjorde, var å slå igjen lukene for vinduene på den siden av huset hvor været sto på.

Far ba dem ikke være redde, og de kledde av seg og la seg; men lampen hang og lyste.

Klokken viste bortimot to da Magnhild våknet av et forferdelig vindstøt som skaket huset så veggene knaket. Redd satte hun seg opp i sengen; men foreldrene sov, og hun ville ikke vekke dem. Aller minst far, stakkar, som var syk av spansken.

Men ikke torde hun legge seg til å sove heller, og så ble hun liggende og stirre på lampen som hang og gynget.

Og så var det at hun foldet hendene og sa til Gud at hun var redd for at vinden skulle blåse huset over ende, og at hun hadde vært så bitterlig bedrøvet fordi mor ikke hadde funnet noen brisk. Men kunne ikke Gud lage det så de fant, om ikke mere enn et par klunger til et ørlite tre?

Det kom ro over henne mens hun ba, og sikker på at Gud ville ta vare på dem, sovnet hun.

Da hun våknet, satt far i sengen med kaffebrettet foran seg. Han var nesten frisk, forsikret han, og han kunne gjerne stå opp og hjelpe til. Men mor sa nei.

Hun hadde Magnhild og trengte ikke hjelpen hans.