JULETREET FRA HAVET

Regine Normann

DET LÅ EN syvårs jentunge på kne ved vinduet og stirret gjennom et gløtthull hun had-de smeltet tvers igjennom vindusrutens isblomster. Det var moren hun speidet etter; hun hadde gått for å finne brisk til å lage juletre av.

Men det snedde og snedde, og usikkert var det om hun fant noe.

«Gi meg litt å drikke, Magnhild,» ba faren, han lå nedfor av spanskesyken og kunne ikke være til noen slags nytte, hverken plugge grenene fast i stammen når mor nå kom med brisken, eller hjelpe til med alt det andre som nødvendigvis skulle være unnagjort til helgen ringtes inn i morgen kveld.

Jenten hentet suppeskålen i ovnporten og bar den bort til ham. Han tok den med begge

hendene, drakk begjærlig og la seg igjen som om han sov.

Hun skyndte seg tilbake til gløtthullet. Holdt det nå ikke snart opp med å sne, fant mor aldri i verden en eneste briskeklunge, og så ble det ikke noe juletre i år, og hun som hadde gledet seg så!

Stille gled hun ned av stolen og listet seg varlig for ikke å vekke faren, bort til kommoden, så dro hun frem den nederste skuffen, tok opp en stor pappeske med juletrepynt og åpnet lok-ket.

Der lå det alt sammen vel forvart: glasskuler, stjerner, glitter og flagg, og alle de pene papir-

kurvene hun og mor hadde moret seg med å lage den gang far var borte og det var bare de to alene hjemme. Han skulle ikke vite om det før han så det på treet.

Forsiktig bredde hun stasen ut over bordplaten og så den over enda en gang; det kunne være ett eller annet som ikke var i stand.

Mor kom inn. Hun var rød og het og stivfrossen rundt skjørtekanten.

«Sover han?» hvisket hun og skottet bort på den syke.

Magnhild slapp stasen. «Ja, han sover,» sa hun; «men fant du brisk?»

«Nei, det var aldeles nedsnedd på alle de stedene jeg vet om. Jeg var innom på Nordset og spurte om de hadde et par klunger å avse, men de hadde stolt på trygt vær likesom vi, så de hadde ikke noe å lage tre av, de heller.»