JULELYS

Per Sivle

DET VAR JULAFTEN.

Men nede i helvete satt djevlenes øverste på sin trone, som heter Fortvilelse. Over hans skulder hang kåpen Mørke. Og på hodet bar han kronen Hat.

Oppe på jorden strålte julelysene fra de mangfoldige festmykkede juletrærne, så glansen kastet gjenskinn like ned i helvete. Det skar djevlenes øverste i øynene. Han kalte for seg en av sine tjenende ånder, som han bød fare opp på jorden og slukke disse julelysene.

Den tjenende ånd fór avsted.

Og kom tilbake.

Nå? spurte djevlenes øverste.

Nei, svarte den tjenende ånd, jeg kunne ikke.

Jeg fant en ugjennomtrengelig ringmur av barnehender og jublende barnestemmer omkring hvert eneste juletre.

Ugjennomtrengelig? ropte djevlenes øverste hånlig.

Ja, sa den tjenende ånd, ugjennomtrengelig! Og i skikkelse av et minne.

Et minne?

Jo, det rant meg i hu, hvordan vi alle i tidens morgen hånd i hånd danset om den nyskapte allverden, jublende i den evige kjærlighets lysfylde.

Da skar djevlenes øverste tenner. Synes du det er tale som det sømmer seg en djevel? skrek han rasende.

Nei – men som en fallen engel! sa den tjenende ånd.

Og djevlenes øverste taug.