«Vi selger smør,» sa jeg.

«Nei, i fantasiens land lager de ikke smør,» sa fru Mack.

Piken kom inn med et umåtelig brett – det var noe annet enn kamferfattigmannen til madam Land. Men jeg tenkte med sorg på at jeg ikke hadde større munn enn en sparebøssesprekk.

«Og så tenker jeg vi demaskerer oss,» sa Mack, «hvis våre små gjester fra fantasiens land vil live opp en aften for et par gamle folk.»

Om vi ville! Vi tok hurtig maskene av, men tenk, Mack sa han hadde kjent meg i det samme vi kom inn av døren. Uff, det er vemmelig at en ikke kan være andre enn seg selv.

Men fru Mack tok et glass mjød og deklamerte:

«Ungdom, du ungdom, du livfulle tid,

tid full av glede så ren og så blid;

ungdom, dvel ennu i min gamle barm,

uskyldsfull ren midt i verdens larm.»

«Det har mamma selv diktet,» sa Mack og så beundrende opp på sin kone.

Tenk den som kunne dikte som fru Mack! Det måtte være deilig. Jeg har prøvd siden om jeg kunne, men det gikk ikke, for rimene er så ekle å få til. Senere på aftenen danset fru Mack menuett for oss. Hun holdt kjoleskjørtet opp med begge hender, sang med en fin, gammel stemme, og så vemodig ut for seg.

«Tra-la, tra-la-lalalala.»

«Husker du, Mack? Husker du, Mack, at de spilte den den aftenen du fridde til meg?»

«Om jeg husker?» Og Mack og frue så