kommer hun visst.»

Atter stillhet – halvkvalt latter ute hos oss.

«Nå kremter jeg,» hvisket jeg.

«Er du gal, Inger Johanne – for alt i verden, gjør det ikke.»

«Nå gjør jeg det – hmmm!»

Massa og Mina holdt meg for munnen, begge to; jeg lo så jeg trodde jeg hadde fått innvendig krampe.

«Hm-m» – en høy sterk kremting fra meg.

En stol ble hastig skutt til side inne i stuen, døren åpnet, en skarp lysning falt ut på våre tre skikkelser, og madam Pirk sto i døren med hornbriller på nesen. Jeg trådte frem:

«God-pod dag-pag.»

Madam Pirk var som et lyn og grep en sopelime.

«Ut,» ropte hun, «ut med dere, jeg skal ikke ha noe av sånt noe.»

«De skal så menn ikke få noe heller,» sa Mina nesevist. Ut gjennom døren løp, snublet, falt vi over hverandre, madam Pirk etter med hevet sopelime, like ut i den måneklare gaten. Det var ubegripelig morsomt å bli kastet på dør av madam Pirk.

Så gikk vi til Macks.

Mack og frue har ingen barn; Mack kaller likevel alltid kona for mamma. De satt alene i den store, lyse stuen da vi trådte inn. Fru Mack la kabal, Mack satt ved siden, røykte på en lang pipe og pekte med pipespissen på de kortene han syntes hun skulle ta. Vi trykket oss sammen ved døren og neide.

«Nei se! Velkommen, ungdom og glede,» – sa fru Mack og reiste seg, «det var noen snille ung-dommer som kommer og besøker et par gamle folk.»

Mack kom bort og pekte med pipespissen på hodene våre. «Opp i sofaen – opp i sofaen med dere, alle tre.»

Der satt vi under lampen.

«Og dere går med tine også,» sa Mack og så på den tinen jeg hadde i hånden; «har dere kanskje noe å selge? Og hvor er disse pene små damene fra, da?»

«Vi er fra fantasiens land,» sa Massa.