Marie så ikke ut til å være meget villig til å skjenke oss noen ting, men hun gikk da bort til et hjørneskap og tok frem noen kaker. Det var noen bleke, dødstekte «fattigmann» – når fattig-mann er fæl, er den fæl til gagns, vet dere. Jeg grudde før jeg stakk en bit i munnen. Å spise kake når en har maske på og ikke større munn enn en sparebøssesprekk, har nå forresten også sine vanskeligheter. Den smulen jeg fikk inn, smakte av kamfer, så madam Land hadde visst medisin i samme skap som kakene.

«Kanskje småfrøknene har lyst på et glass øl,» sa Land plutselig. Han så ut som han selv alt hadde drukket noen glass.

«Nei takk – nei-pei – takk-pakk» – vi reiste oss alle tre. Det var forresten visst Land som selv hadde lyst på det, og tenkte han skulle lure sin Marie på den måten.

Vi neide og neide, Land bukket og skrapte og fulgte oss ut, halvfull og smilende; madam Land vridde gatedørsnøkkelen med et smell da vi sto på trappen, og jeg hørte gjennom døren at hun sa noe om den langbente ungen til byfogden.

Å, som vi lo! Madam Lands «fattigmann» hadde vi i lommen, alle sammen.

«Nå går vi til madam Pirk,» sa jeg.

«Er du gal, Inger Johanne, vi tør ikke – hun er mye verre enn madam Land.»

«Jo, det er så rasende snodig – kom, kom! Bare kom!»

Vi listet oss så stille som vi kom for å st-jele, inn i madam Pirks kjøkken.

Der var belgmørkt, det lyste i nøkkelhullet inne fra stuen.

«Hyss, s-ti stille,» – madam Pirk hostet inne i stuen; vi kvakk i, alle sammen: «Nå