mann, enda aldri noen snakker om ham – kom styrtende ut med lampe og lys.

«Nei takk,» ropte madam Land, så snart hun fikk se oss, «sånt juggel vil jeg ikke vite noe av. Ut med dere igjen – og det fort.»

«Nei, lille Marie,» sa mannen hennes – han er fra Danmark, Land, og snakker så søtt og klus-set – «du skulle dog be småfrøknene inn, det er ikke folk fra gaten dette, Marie.»

Land var tydelig nok blitt imponert av Minas silkedrakt. Madam Land brummet noe om at det var henne like fett hva slags folk det var; men Land hadde alt åpnet døren og ba oss meget artig «spasere inn.» Det var hett som i en bakerovn inne i stuen, og en tobakksrøyk så tett og kvalm at jeg trodde jeg skulle miste pusten bak masken. Land bukket og bukket og satte tre stoler frem midt på gulvet.

Nå hadde vi avtalt hjemme at vi bare skulle snakke P-mål, for da kunne jo ikke et menneske kjenne oss.

«Er det tillatt å spørre hvor disse tre nette unge damene skriver seg fra, da?» spurte Land.

Massa tok ordet, men hun hadde aldri vært flink i P-målt, derfor gikk det også rent galt.

«Pra-Pra fan-tan-ti-si-pi-ti si-hi –» det gikk rent i ball for henne. Mina og jeg ble nesten kvalt av latter og varme.

«Hillemenn,» sa Land, «det er nok lang-veisfarende folk, dette, du må komme med en skjenk, lille Marie.»