JULEBUKK

Dikken Zwilgmeyer

DET VAR I FJOR JUL vi gikk julebukk, og et måneskinn var det den aftenen som var deilig. Det er aldri så vakkert hjemme i vår by som i måneskinn, det sier fremmede folk også. Nede i gatene og oppover heiene skinner månen så klart som jeg tviler på den gjør noe annet sted på jordkloden, og utover havet ligger den brede, glitrende månestripen og dirrer og glinser som sølv.

Massa, Mina og jeg hadde kledd oss ut oppe på mitt værelse. «Hvis noen spør hvor dere er fra,» sa mor da vi var ferdige, «kan dere trygt si: fra fantasiens land, jeg synes dere ser meg ut til det.»

Massa hadde en gammel lysblå kjole med gul silkebord nedentil på kjolekanten. Mor gjemmer den gamle kjolen etter oldemor Krag; det er noe så koselig og muntert ved sånne gamle kjoler med bitte små, korte liv og store puffermer. På hodet hadde hun en liten grønn fløyelslue; neden- under luen hang Massas store askegule hår nedover ryggen. Mina var kledd i eldgammel silke fra topp til tå, brunblomstret silkekjole med slep, grønt silkesjal og en stor hvit silkehatt som gikk fremover kinnene. Da de andre var ferdige, var det ingenting igjen til meg; derfor måtte jeg ta et hvitt underskjørt, en hvit nattrøye og en stor gammel italiensk stråhatt fra mors ung-dom. For å pynte meg litt opp tok jeg en pen utskåret nasjonaltine i den ene hånden og en rød parasoll i den andre. Alle sammen hadde vi naturligvis masker, store pappmasker, som gikk nedover haken, med veldige neser og sterkt røde kinner.

Å, for et måneskinn det var den aftenen! Jeg skulle gjerne påtatt meg å lese en hel side av en engelsk salmebok i bare månelyset. Dere vet sånne engelske bøker med fin, gnidret trykk. Og der sto vi nede i bakken vår, gresselig opplagt til all slags skøyerstreker. Jeg vet ikke hvem det var som foreslo at vi først skulle gå til madam Land, men vi var alle tre øyeblikkelig villige. Vi listet oss sakte oppover gatedørstrappen til henne. Men nå ville ulykken at madam Land har et stort jernlodd på gatedøren, for at den skal smelle igjen av seg selv, skjønner dere. Hvorledes det nå gikk til, vet jeg ikke – vi gikk sannelig så forsiktig i døren – jeg har snarest en mistanke om at det var en lumskelig felle madam Land stilte for sånne sene gjester som oss – for jern-loddet fór med et dundrende smell i gulvet. Vi ble så forferdet at vi alt sto på spranget ut av den mørke gangen igjen, da madam Land og hennes mann – for madam Land har virkelig en