Jan Bluhme syntes det var rart.

«Det kommer nok noen presanger i aften,» sa onkel Isak da han tok farvel.

Du store Damaskus – Jan Bluhme hoppet over alle de grøfter som var på tilbaketuren. Først over grøfta og så tilbake igjen – så over igjen – bare fordi all ting var så ustyrtelig gildt, fordi det var julaften og onkel Isak sendte presanger!

Det var visst grepa presanger også, det!

Han traff minste søsteren til Tellef på veien. «Se her,» sa han til henne, «her er julepresang til Tellef, men hvis du så mye som rører i papiret, så hiver jeg denne snøballen tvers gjennom ho-det på deg, så mye du vet det.»

Den vesle søsteren til Tellef gikk stiv med daddelkremmerhuset i begge hender inn gjennom døren, mens Jan Bluhme sto ferdig med snøballen og passet på.

Det gikk godt, hun rørte ikke ved papiret engang. Så tok Jan Bluhme omhyggelig sikte og hev snøballen etter flaggstangen hjemme, som han ikke traff.

Der begynte klokkene å ringe helgen inn. Å, som han sprang, Jan Bluhme, for å komme hjem!

Du, som de kimet, de klokkene!