«Jeg er svært glad i den som den er,» sa onkel Isak.

Det ble en liten pause. Jan Bluhme ble litt brydd, for han visste ikke hva han skulle snakke om.

«Jeremias vedhogger ligger også,» sa han plutselig.

«Er det en av dine bekjente?»

«Ja, svært godt bekjent – jeg er inne hos ham nesten hver dag.»

«Fortell litt om ham.»

«Han har verk i ryggen – der akkurat – det river i ryggen på ham, sier han. Han ligger alene hele dagen unntagen når Marie Fykopp og jeg kommer.

Hytta hans er aldri låst – alle mennesker kan gå like inn – nå var jeg nettopp inne hos ham med julepresang.»

«Hva ga du ham, da, lille Jan Bluhme?»

«Et bibelsted i ramme og hempe –

akkurat det bibelstedet: Gud vil ingen- lunde slippe deg.»

«Han ble vel glad?»

«Ja, han sa det var balsam.»

«Sa han det!» Og onkel Isak fikk igjen dette underlige, fraværende uttrykket som Jan Bluhme aldri kunne skjønne. Liksom han så noe langt borte.

«Han hadde rett, den vedhoggeren din – det er balsam,» sa onkel Isak endelig.

Her lå onkel Isak med grønt silketeppe og tjener i snippkjole med sølvbrett, og der lå Jeremias vedhogger på blå verken hode-

pute med sønnavinden like inn i sengen – og begge sa de at det var balsam i de ordene!