«Ja,» sa Jan Bluhme. Han er så svær til å bruke fremmede ord, Jeremias, tenkte Jan.

«Gledelig jul, da, Jeremias.»

«Takk og ære – det blir ikke ensomt når jeg har det der,» – og den krokete fingeren pekte opp på den lille brune rammen med den røde hempen.

Så la Jan i vei til Kongsgård. Det store kremmerhuset med dadler tynget i den ene jakkelom-men, for det ville han svippe innom Tellef med på tilbakeveien, og den andre jakkelommen struttet svært av rammen.

Og det var stilt og fint og høytidelig på Kongsgård, som det pleide. Frøken Meling var i byen, og onkel Isak var syk og lå til sengs. Han tenkte seg om litt, så sendte Jan Bluhme rammen med juleønsket inn til ham med tjeneren. Den fine tjeneren i svart snippkjole som alltid gikk med sølvbrett i hånden. Om onkel Isak bare skulle ha havregrøt, så fikk han den på sølvbrett.

Jan Bluhme var alt nede i parken på tilbakeveien, da den fine tjeneren kom løpende etter ham. «Han skulle be ham komme inn til herren.»

Jan snudde om fornøyd, han visste nok at onkel Isak gjerne ville se ham. Slik pen presang han hadde fått også.

Onkel Isak lå i den store, utskårne sengen. Du, hvor blek han var, nesten likså blek som Jere-mias vedhogger.

«Sett deg her,» sa onkel Isak, «tusen takk for den pene julepresangen.»

Rammen sto alt på bordet ved siden av senga.

«Ja, men du må ikke se på det hjørnet, for der er det gått av en bit – og ikke på det – og der er den urent skjært, som du ser, onkel Isak, men når du holder den sånn og myser på den, onkel Isak, så er den ikke verst,» sa Jan Bluhme strålende.

«Jeg skal huske på det,» sa onkel Isak, «holde den på skjeve og myse på den når jeg vil se på den.»

«Skriften kunne også vært penere,» sa Jan Bluhme unnskyldende, «men jeg hadde sånn liddeli vond penn, så –»