«Her skal du få julepresang,» sa Jan – «det skal henge på veggen, så du kan se det, Jeremias, er det ikke pent?»

«Jo, det var fine greier, det –»

«Gjort det selv alt sammen,» sa Jan stolt.

«Ja, du kan nok det, du,» sa Jeremias beundrende. Det ble slått en spiker opp ved siden av den gamle sølvklokka over sengen, og der ble det hengt med det samme.

«Gud vil ingenlunde slippe deg,» leste Jeremias, og den gamle, krokete fingeren fulgte den skjeve linjen – «det er balsam i de ordene, Jan Bluhme.»

Gamle folk er rare, tenkte Jan, for balsam er noe som brukes for sår, det visste han godt.

Men der lå Jeremias og sa at det var balsam i den ene linjen: Gud vil ingenlunde slippe deg!

«Ja,» sa Jan Bluhme, for han skjønte at

Jeremias ventet et svar.

Det hang sannelig pent der på veggen!

«Åssen går det med vedhogginga hos dere til helgen, da?» sa Jeremias.

«Utmerket godt,» sa Jan, men så kom han til å tenke på at Jeremias kanskje syntes det var litt leit at det gikk like godt enten han sto der ved hoggestabben eller ei. «Mor synes de hogger for grov ved, forresten,»

la han til fort.

Jeremas ble synlig opplivet: «Ja, er det ikke det jeg alltid har sagt,» sa han, «veden skal være lett og behagelig og kokett.»