JAN BLUHMES JULEPRESANGER

Dikken Zwilgmeyer

DET VAR JULAFTENS ettermiddag. Noen enkelte store, bløte snøfnugg dalte sakte ned fra en grå, lav himmel; snøen smeltet straks den kom ned, forresten, men ute fra havet kom det en sur sønnavind i lange ul – det var ikke verst vær allikevel, Jan Bluhme var iallfall svært fornøyd med det.

I dag skulle han gå og levere presangene sine selv, for det var det hyggeligste.

Først svippet han innom frøken Jørgensen, for hun bodde nærmest i det lille hvite huset. Hun sto i kjøkkenet og vasket opp, da Jan Bluhme stakk nesen innenfor kjøkkendøren.

«Jaså, er det deg?» – naturligvis var hun fælt tett i nesen.

Ja, det var da det. «Om hun ikke ville forsmå en liten julepresang.» Jan Bluhme holdt den brokete kurven med kamferdrops opp til henne.

«Legg den der – jeg er våt på hendene – jeg spiser forresten ikke kamfer – takk skal du ha, for-resten – det står vel bra til hjemme?»

«Jo da.» Jan Bluhme lusket ut.

Hun var ikke noe koselig, frøken Jørgensen. Vemmelig, simpelthen. Ja, han var like glad, han. Nå skulle hun ikke ha det å si at hun ikke hadde fått presang.

Så gikk Jan Bluhme til Jeremias vedhogger.

Sønnavinden sto like inn i stuen da han åpnet døren, og Jeremias ynket seg der han lå. Han så gresselig gammel ut, Jeremias vedhogger, i dag. Svære grå skjeggstubber, og matt i øynene, han lå på en blå hodepute også.

«Kommer du i det fæle været også?» sa Jeremias.

«Det er deilig vær,» sa Jan Bluhme, sønnavinden tok nettopp et tak så hele stuen til Jeremias ristet.