«Så. Åffer spelte de itte om andre?»

Marte Svenneruds lyseblå øyne tittet nysgjerrig ut av det runde, lyserøde ansiktet.

«For vi ville helst være hos deg, alle sammen,» svarte Nils.

«Jaså,» svarte Marte Svennerud og så betenkt ut av vinduet. «Jaså» sa hun en gang til – hun knep munnen sammen, reiste seg brått – og gikk uten å si mer.

Barna så på hverandre. De ble sittende ganske tause, i angst for at hun skulle være blitt sint og ikke ville ha noen av dem.

Men Marte Svennerud gikk inn i kontoret og satte seg ved siden av presten.

«Je tar alle sju. Itte no’ knussel,» sa hun myndig og klasket sin store hånd i bordet.

Da Marte Svennerud en stund etter kjørte ut av prestegården med sluffa stuvende full av unger, og bygdas gode menn satt i sine store sleder og ventet – for etter gammel skikk å la Marte Svennerud kjøre først – trådte presten ned trappen.

«Nå et hurra for Marte Svennerud,» ropte han og svingte i begeistring kalotten. Og da det hurraet var slutt, svingte han den en gang til.

«En gang til. Itte no’ knussel,» smilte presten.

Og hurra ble det ropt så lenge den brede ryggen til Marte Svennerud var synlig fra prestegårds- trappen.