nesten som å komme like lukt i Paradis. Mikkel, den eldste, vant. Den yngste begynte å gråte: « Mei åsså vil Matte Fenneru! » Men gråten stanset brått. Det gikk i døren til kontoret.
Marte Svennerud kom ut. Det var selvsagt at hun skulle velge først.
Hun satte seg ned og lot de små, lyse øynene vandre rundt på alle sammen. En gang til – rundt på alle sammen. Hun stanset ved Nils.
«Namnet ditt?» spurte hun.
«Nils Ezekiel Hansen,» svarte gutten, illrød av forventing.
«Å gammal?»
«Jeg fyller ti år den attende januar,» kom det kjapt.
«Vil du følge med til Svennerud og komme på butikken?»
«Ja takk,» brast det ut av Nils. Han strålte. Men så kom han til å se bort på Mikkel som satt og svelgjet og svelgjet. «Takk – men,» sa Nils.
«Nå? Har du kanskje itte løst?» Marte Svennerud hørtes støtt.
«Jo, men –» Nils skottet på ny bort på Mikkel.
«Nå! Å er’e med deg?» spurte Marte Svennerud – litt kvast.
«Jeg vil nok gjerne, men det var Mikkel som vant deg,» sa Nils fort.
«Åforslag?» spurte Marte Svennerud uforstående.
«Vi spilte om hvem som skulle komme til Svennerud, og Mikkel vant.»
Marte Svennerud dro på smilet.
«Så du spelte bort meg, du da, Nils?»
«Ja. Jeg gjorde nok det.» Nils hvisket og så skamfull ned.
«Åkken vainn du da?»
«Ingen.» Nils så mer og mer ulykkelig ut.
«Stakkar’n,» sa Marte Svennerud.
«Åkken vainn du da?» Hun vendte seg til en åtteåring med to lyse fletter.
Hun ble blodrød, vred seg hit og dit og fikk møysommelig frem at hun heller ikke hadde vunnet noen.
«Var det berre han Mikkel som vainn da?» spurte Marte Svennerud.
«Ja. For vi spilte ikke om andre enn deg,» hvisket Nils.