ITTE NO’ KNUSSEL

Barbra Ring

RIK OG BARNLØS satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdas tøyler i sin hånd.

Kunne folk betale, inndrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet.

«Itte no’ knussel,» sa Marte Svennerud.

Så hendte det like under jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med sju uforsørgede i rene armoden. Presten sendte liste rundt for å få penger til begravelsen og til å betale husleien. Listen kom selvsagt først til Marte Svennerud. Den oppmerksomheten skyldte bygda henne. Men videre kom den aldri. Den gikk tilbake til presten med påskriften:

«Jeg bitaler itte no’ knussel! Marte Svenneru.»

Hvor mye Marte Svennerud holdt på ikke å være knuslete, sparte hun alltid på d’en i Svenne-rud.

«Det der kunne bare én i hele bygda ha skrevet, og det er Marte Svennerud,» sa presten – han satte et komma etter «bitaler».

Så lot Marte Svennerud spenne for, anbrakte sin mektige person på baksetet, og fylte hele sluffa med små og store poser fra butikken, og så kjørte hun på kondolansevisitt til lærer Hansens enke.

Hvis noen etter den visitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan jomfru Maria så ut, ville de alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små lyseblå øyne – sånn som Mar-te Svennerud.

Men lillejulaftens morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappen og falt ned og slo seg så hun døde fra barneflokken sin noen timer etter.