En av de heldige huslige sider Thinka åpenbarte etter at hun kom hjem, var en makeløs evne til å stelle om far; det var nesten ikke tale om grettenhet lenger.

Med Thinkas lune, hyggelige føyelighet og uforstyrrelige jevne likevekt fulgte det et sant hus-tekke. Kapteinen visste at han bare trengte å sette henne på tanken av en eller annen god idé i matveien eller anretningen, så ble det alltid noe av det. Hun var så enkel, mens når Ma føyde seg, var det alltid så tungt og besværlig at det liksom knakte i henne, så han ble gretten og kom til å disputere allikevel, selv om hun så vel visste at han ikke tålte det.

Det var utrettet overordentlig mye siden mandag morgen, og en gang i morgen aften var de forhåpentlig ferdige. To kyr, en kvige og et svin, det var ingen liten slakt – foruten fåre-skrottene!

«Futen! Futehesten er på gården!» ble det plutselig rapportert i skumringen inn i kjøkkenets travelhet.

Fogden! Det var lynet som slo ned …

«Skynd deg opp på kontoret og få far ned til å ta imot ham, Jørgen!» fattet Ma seg. «Du får kaste av deg og holde opp, Stor-Ola – så galt det er!»

«De lukter når pølsene ryker i gryten, mener jeg,» utbrøt Marit på sin rappe fjelldialekt, «er det ikke andre året han kommer midt i juleslaktingen … så er de kvitt karfolket til å gå i veien hjemme hos seg selv.»