ikke i armene allikevel, det kjente han. Og han tok seg et par ganger over dem, før han bandt servietten rundt halsen og satte seg ved bordet for å la den varme blodpølsen med rosiner og smør over, som Thinka kom inn med til ham, vederfares sin rett.

«Litt sennep, Thinka!»

Thinkas stillferdige skikkelse gled bort til hjørneskapet etter det forlangte.

«Tallerkenen, du! Den kunne for den saks skyld gjerne vært varmere – den skal egentlig være nesten brennhet på grunn av smøret og rosinene …»

Den alltid lette å be Thinka var straks ute ved skorsteinen med en tallerken. Hun kom inn ig-jen med den i en serviett; den lot seg ikke holde på annet vis.

«Hell nå bare alt over på denne tallerkenen, far, så skal du se.»