dombjellene hadde han alltid på seg. Når han vokste, vokste beltet også, og hvert år kom det en ny bjelle på det.

De røde sokkene passet alltid på føttene hans, og de ble aldri utslitt – noe gudmoren var glad for, så trengte hun aldri å stoppe dem.

Gudmoren var så glad i Claus at hun bestemte seg for å gi ham en gave hver dag. Så om kvelden når Claus hadde sovnet, listet hun seg inn på rommet hans og la en gave i en av de røde sokkene.

Uansett hvor stor gaven var, fikk den alltid plass i sokken, og uansett hvor liten den var, fylte den godt ut i sokken.

Hver morgen når Claus våknet, tok han sokken og fant gaven som var i den. Så hoppet han opp og ned, lo lystig og ropte: «Ho! Ho! Ho! For en fin gave! Akkurat det jeg ønsket meg!»

Da Claus var blitt fem år gammel, var hele huset så fullt av gaver at gudmoren måtte flytte til nabohuset med ham.

Og da han var seks år gammel, begynte han på skolen, og fordi han var slik en glad liten fyr, ble han godt likt av alle de andre barna.

Hver morgen marsjerte de inn i klasserommet og satte seg bak pultene. Så hørte de dunking på taket og bjelleklang, og ned gjennom pipa kom Claus.

«Men Claus,» sa læreren, «hvorfor kommer du ikke inn gjennom døren som de andre barna?»