«Pytt, ikke verre,» sa Kari, hun var meget frisk på leveren, som de sier, «jeg har ikke noe å

skaffe med nissen, og kommer han til meg, så skal jeg nok, den og den ta meg, føyse’n på dør.»

De andre sa hun skulle akte seg, men hun ble ved sitt, og da klokken vel kunne være litt over ett, sto hun opp og la under bryggekjelen og hadde på ròsten. Men hvert øyeblikk sloknet det under kjelen, og det var liksom én kastet brannen ut over skorstenen, men hvem det var, kunne hun ikke se. Hun tok og samlet brannene den ene gangen etter den andre, men det gikk ikke bedre, og ròsten ville heller ikke gå. Til sist ble hun kjed av dette, tok en brann og løp med den både høyt og lavt, og svingte den og ropte: «Pakk deg dit du er kommet fra! Tror du du skal skremme meg, tar du feil.»

«Tvi vøre det, da! » svarte det fra en av de mørkeste krokene; «jeg har fått sju sjeler her i gården; jeg tenkte jeg skulle fått den åttende med.»

«Siden den tiden var det ingen som så eller hørte noe til nissen på Vaisenhuset, sa Kari Gausdal.»

«Jeg blir redd, nei, du skal fortelle, løytnant; når du forteller, så blir jeg aldri redd, for du for-teller så morsomt,» sa en av de små. En annen foreslo at jeg skulle fortelle om nissen som dan-set halling med jenten. Det var noe jeg meget nødig innlot meg på, for det hørte sang til. Men de ville på ingen måte la meg slippe, og jeg begynte allerede å kremte for å forberede min over-måte uharmoniske stemme til å synge hallingdansen som hørte til, da den vakre søsterdatteren trådte inn – til glede for barna og frelse for meg.

«Ja nå, barn, nå skal jeg fortelle, hvis dere kan få kusine Lise til å synge hallingen for dere,» sa jeg da hun tok plass; «og så danser dere selv, ikke sant?»

Kusinen ble overhengt av de små, og lovet å utføre dansemusikken, og jeg fortalte: «Det var ensteds, jeg tror nesten det var i Hallingdal, en jente som skulle gå med fløtegrøt til nissen; om det var en torsdagskveld eller en julekveld, det kan jeg ikke huske, men jeg tror visst det var en julekveld. Nå syntes hun det var så synd å gi nissen den gode maten, spiste så selv fløtegrøten, og drakk fettet på kjøpet, og gikk på låven med havremelsgrøt og sur melk i et grisetrau. ’Der har du trauet ditt, styggen!’ sa hun. Men hun hadde ikke sagt det, før nissen kom farende og