Jeg måtte fortelle om Smørbukk og hunden Gulltann og enda gi til beste et par nissehistorier om Vaker-nissen og Bure-nissen som dro høy fra hverandre, og møttes med hver sin høybør på nakken, og sloss så de ble borte i en høysky. Jeg måtte fortelle om nissen på Hesselberg, som ertet gårdshunden til mannen kastet ham ut over låvebroen. Barna klappet i hendene og lo. «Det var til pass til’n det, stygge nissen,» sa de, og krevde mere.

«Nei, nå plager dere løytnanten for meget, barn,» sa jomfru Cecilie; «nå forteller nok faster Mette en historie.»

«Ja, fortell, faster Mette!» ropte de alle sammen.

«Jeg vet riktig ikke hva jeg skal fortelle,» svarte faster Mette; «men siden vi er kommet på snakk om nissen, så skal jeg også fortelle litt om ham. Dere husker vel gamle Kari Gausdal, barn, som var her og bakte flatbrød og lefse, og som alltid hadde så mange eventyr å fortelle?» «Å ja!» ropte barna. «Nå, gamle Kari fortalte at hun tjente på Vaisenhuset her for mange år sid-en. Den gang var det enda mere ensomt og trist enn det nå er, på den kanten av byen, og det er en mørk og skummel bygning, Vaisenhuset. Nå, da Kari var kommet dit, skulle hun være kokke, og hun var en meget flink og fiks pike. En natt skulle hun stå opp og brygge; så sa de andre tjenerne til henne: Du må akte deg så du ikke står for tidlig opp; før klokken to må du ikke legge på ròsten.»

«Hvorfor det?» spurte hun.

«Du vet da vel det at det er en nisse her, og du kan nok vite at han ikke vil uroes så tidlig, og før klokken to må du slett ikke ha på ròsten,» sa de.