«Passiar meg hit, passiar meg dit, du koser deg selv ved en faddersladder i skreddertimen,

Sillemor, og så skal vi ha skylden,» svarte den gamle, trangbrystede damen som ble titulert mor Skau.

«Nei se, god aften, far! Kom og sett Dem her og fortell meg hvorledes det er med Dem; De er min santen blitt dyktig avpillet,» sa hun til meg og kneiste over sin egen svampete trivelighet.

Jeg måtte berette om min sykdom, og døyet til gjengjeld en meget lang og omstendelig fortelling om hennes gikt og astmatiske plager; til lykke ble den avbrutt ved at barna kom

larmende inn fra kjøkkenet, hvor de hadde av-lagt et besøk hos det gamle husinventar Stine.

«Faster, vet du hva Stine sier, du?» ropte en liten vever brunøyd tingest.

«Hun sier at jeg skal være med på høyloftet i aften og gi nissen julegrøt. Men jeg vil ikke, jeg er redd for nissen!»

«Å, det sier Stine bare for å bli kvitt dere; hun tør ikke gå på høyloftet i mørke selv, tossa, for hun vet nok hun én gang er blitt skremt av

nissen,» sa jomfru Mette. «Men vil dere ikke hilse på løytnanten, da, barn?»

«Å nei, er det deg, løytnant, jeg kjente deg ikke; så blek du er! Det er så lenge siden jeg så deg,» ropte barna i munnen på hverandre og flokket seg om meg. «Nå må du fortelle oss noe mor-somt, det er så lenge siden du fortalte! Å fortell om Smørbukk, snille deg, fortell om Smørbukk og Gulltann!»