fugler da jeg ble avbrutt av støy og barnelatter i sideværelset og en svak, jomfrunalsk banking på døren.

På mitt «Kom inn» trådte den eldste av mine vertinner, jomfru Mette, inn med et gammeldags kniks, spurte hvordan jeg hadde det, og ba meg under mange omsvøp ta til takke hos dem om aftenen.

«De har ikke godt av å sitte så alene her i mørket, snille herr løytnant,» hun til, «vil De ikke komme inn til oss med det samme? Gamle mor Skau og min brors småpiker er kommet; kan-skje det vil adsprede Dem litt. De holder jo så meget av de glade barna.»

Jeg fulgte den vennlige innbydelsen. Et bål blusset i en stor firkantet kasse av en kakkelovn, kastet et rødt, ustadig lys ut i værelset gjennom den vidåpne ovnsdøren der jeg trådte inn. Rommet var meget dypt, og møblert i gammel stil, med høyryggete rullsærsstoler og en av disse kanapéene som er beregnet på fiskebensskjørter og storksnabelstilling. Veggene var prydet med oljemalerier, portretter av stive damer med pudrede koafyrer, av Oldenborgere og andre berømmelige personer i panser og plate eller røde kjoler.

«De må sannelig unnskylde, herr løytnant, at vi ikke har tent lys ennå,» sa jomfru Cecilie, den yngre søsteren, som i dagliglaget alminnelig kaltes Sillemor, og kom meg i møte med et kniks, makent til søsterens: «men barna tumler seg så gjerne ved ilden i skumringen, og mor Skau hygger seg også ved en liten passiar i ovnskroken.»